De første menneskene
”Der kommer de. En liten flokk med menn kvinner og
barn. De bøyer hodet mot den iskalde blåsten. De er nesten ikke til å få øye på
i snøværet.
I dagevis har de vandret nordover. Først over den
forblåste og kalde tundraen der det om sommeren gror tepper av røsslyng og
blomster. Deretter over den store isen, mot det ukjente på den andre siden. Det
er is rundt dem overalt. En uendelig hvit flate, hvit himmel og blåst.
--------
Den lille fokken tilhører en velutviklet og
eldgammel jegerkultur. Nå søker de nordover etter reinen, ------”[i]
Slik forestiller Karsten
Alnæs seg hvordan de første menneskene inntok Norge og Nordkalotten etter siste
istid. Jegerfolket som Alnæs beskriver kom sørfra, antagelig fra det store
slettelandet i sør og øst. De fulgte villreinen på sin vandring og levde av det reinen og naturen rundt kunne gi dem. Kyststripa nord
for den store breen var isfri. Havet var fullt av fisk, sel og hval, og på
holmer og klipper var det et yrende fugleliv. Det var ikke bare villreinen, men
også fisk, fugl og annet småvilt ga de første menneskene utkomme. Ly for vær og
vind fant de gjerne under hellere. De kledde seg i
skinn og våpnene var av stein – skifer og flint. Hvem disse folkene var vet vi
ikke, men vi finner spor etter dem langs hele norskekysten. De eldste sikre
spor etter mennesker finner vi på Sarnes på Magerøya.
Boplassene her er dater til ca. 9500 år f.kr. Folket som levde her har
etterlatt seg både pilspisser og kniver av skifer. Mest sannsynlig har de
vandret inn langs kysten, da redskapene de brukte var av samme type og av samme
emner som jegere lenger sør brukte.
Les mer om Sarnes-funnene.
Litt om helleristningsfeltene i Alta.
gir tydelig indikasjoner på en fangst- og jegerkultur. De gravla sine
døde i steinrøyser i nærheten og det er tydelig at ornamenter og sjamaner
spilte en vesentlig rolle. Det er de første tegnene på et sosialt mønster der
det samarbeides i et større fellesskap om jakt og fangst. De fulgte etter
reinen på dens vandringer og organiserte i fellesskap fangstgraver og bogasteller.[ii]
Dette effektiviserte jakta og la grunnlag for samhold i større samfunn. Denne
jegerkulturen var dominerende i Finnmark og Nord-Troms fram til Kristi fødsel
og de første hundreårene etter, selv om jordbruket og den bofaste bonden hadde
gjort sitt inntog i resten av landet.
Men jegerfolket
hadde kontakt utad. Utgravinger fra Kjelmøy i
Sør-Varanger, datert til det siste årtusen før Kr., viser en samisk befolkning
som har tatt i bruk jernet og driver effektiv jakt og fangst. Arkeologene har
gjort funn som tyder på at kjennskap til jernet og kunsten å smelte jernholdig
malm i keramikk med innstøpt asbest har sin opprinnelse i Øst Russland[iii].
Funnene tyder på nær kontakt og handel østover for fangstfolket i Varanger, men
i årtusenet etter Kr.f. reduseres denne forbindelsen og det etableres
relasjoner vestover mot germanerne og deres jordbrukskultur. Noen grupper
fangstfolk er mer eller mindre bofaste ved kysten der havets ressurser er
utgangspunktet for deres næring, men de fleste er allikevel nomader som følger
etter reinsflokkene på deres vandring. Kystsamenes kontakt med nordmenn er
særlig tydelig i Nord-Troms og Vest Finnmark der utgravinger av Hellegroper[iv]
tyder på et nært næringsmessig samarbeid. Forskerne regner med at kystsamene
lærte fedrift og jordbruk av dem. Det viser en rekke lånord som samisk har tatt
opp i seg fra urnordisk.[v]