Skattelegging og kolonisering i Middelalderen

Den norske, svenske og russiske interessen for Nordkalotten er sterkt økende utover i middelalderen. Jordbrukere flytter nordover og tar i bruk såkalt ”herreløst land”, men mest markant er tilstrømming av nordmenn langs Finnmarkskysten. De driver fiske og selger tørrfisk til Bergen. Den norske stat presser på og koloniserer, dvs. bygger ut rettssystem, leidang og kirker langs kyst-Finnmark, mens den svenske statsmakten i sør posisjonerer seg i de store dalførene[i] og på Finnmarksvidda med bla. utstrakt kirkebygging. Etter hvert gjorde svenskene krav på landområdene helt fram til kysten av Varanger og Tana. Russerne i øst ekspanderte nordover mot Kola og gjorde flere ekspedisjoner vestover for å skattelegge samene. Russerne hadde befestet sin stilling rundt de store elvemunningene Dvina og Onega i Kvitsjøen og sendte ut ekspedisjoner som både drev skattelegging, handel og reine plyndringsferder. I 1320 ble setegården til riksrådslederen Erling Vidkunnson på Bjarkøy brent ned av russerne.[ii] Også nordmenn dro på slike ”kombinerte” ferder østover. Statsmaktene svar for å beskytte koloniseringa var bygging av kirker og festningsverk. Således ble det bygd såkalte garnisonskirker både i Tromsø (ca 1250) og Vardø (1307) for å makere og forsvare den norske statsmakts interesser.

 

 

 

 

 

Også den gamle leidangen ble satt i beredskap i nord som beskyttelse mot herjinger. I øst (Finland) presset svenske interesser på for å få kontroll med karelerne. Dette førte til regulær strid mellom bystaten Novgorod og Sverige. Konflikten om herredømmet på Nordkalotten var i gang. Det hele kuliminerte med en fredsavtale i 1323, freden i Nøteborg. For første gang ble det trukket grenser i nordområdene som definerte statsmaktenes innflytelsesfærer. Det var ikke snakk om grenser i absolutt forstand, men grenser som klargjorde fellesområder der statene hadde lik rett til handel og skattelegging. Sveriges ”grenser” mot Novgorod er i ettertid betraktet som uklare mens det i Nord ble geografisk bestemt at russerne fritt kunne skattelegge samene helt vest til Lyngstua og Målselv i Troms, mens nordmennene tilsvarende kunne ta tributter av alle samer og ”halvsamer og halv kareler” over det meste av Kola.[iii] Du finner kart over Nøteborgfreden her.

 

 

 

Det felles skattelandet ble en gråsone som begge statene hadde innflytelse over. Og det var samer og karelere som vare ”felles” skatteleggingsressurs. Samene i området måtte betale tributter[iv] til tre statsmakter, mens de andre etniske gruppene i nordområdene betalte skatt bare til sine respektive stater. Selv om norske høvdinger og etter rikssamlingen statsmakten, lovet samene beskyttelse for deres skatteytelse, må nok denne tredoble skatteleggingen betraktes som ren utbytting. Det meste av det overskuddet som ble produsert av samene ble dratt inn som skatt, eller rettere sagt konfiskert. Forskerne er usikre på om samene betalte skatt husholdsvis, dvs. hver familie måtte yte sin del, eller om det var sidaene som skattet. Hvis det skattebidraget Ottar beskriver, er korrekt at hver mann betalte, var det her snakk om så store verdier at det umulig kunne være snakk om enkeltpersoner, men større enheter og da er siidaene det mest nærliggende.[v] I skatteavtalen fra 1326 står det ”Og tas på de ytterste grenser ikke mer enn 5 gråskinn av hver bue, eller etter gammel sedvane.” Med bue menes her en skatteenhet som omfattet flere hushold og kan ha vært et lite siidasamfunn.
Her finner du skattekravkart.

 

Handel

Men situasjonen var ikke bare en skattemessig utbytting av den samiske befolkningen. Kontakt med andre kulturer vil alltid gi impulser på godt og ondt.[vi] Nevnt tidligere er fedrift og smelting av jern. Samene ble etter vært dyktighet innafor blant annet utvikling av fangstredskaper og båtbygging. Det ble etablert et økonomisk samkvem der handel ble gradvis viktigere i det første årtusen e.kr. Spesielt ble relasjonen tette mellom nordmenn og den sjøsamiske befolkningen i Troms. De tidligere nevnte hellegropene kan tyde på et nært ”samarbeid” med fangst av hval og

utvinning av tran fra spekk.

 

 

Fra ca år 900 til 1200-tallet etableres og konsolideres den norske statsmakten. Rikskongedømmet får etter hvert kontroll med håløyghøvdingene i nord. Høvdingenes inntekter fra finneskatten og ”finnekaup” blir etter hvert overtatt av sentralmakten. Det blir representanter for kongedømmet som nå reiser østover langs kysten av ”Finnmork” til Bjarmland på handels og skatteferd. At denne inntektskilden er viktig ser vi bla av ei rettssak som Sigurd Jorsalfare reiser mot en av sine lendmenn i Steigen i Nordland mot slutten av 1100-tallet.[vii] Striden gjelder inntektene fra Bjarmlandsferdene.

Betydningene av disse inntektene avtar noe utover høymiddelalderen når kirke og stat etablerer nye skattesystem og tilegner seg store jordgods. Agrarkulturen blir kongenes viktigste økonomiske forankring. Dette bekreftes også av myntfunn fra samiske offerplasser i Nord Sverige. Fram til 1200-tallet er funnene rikelig, men opphører helt utover middelalderen. Men det er dermed ikke stopp i skinnhandelen. Den kanaliseres mer og mer østover mot Novgorod som seiler opp som et økonomisk kraftsentrum sør for Kvitsjøen. Russernes interesseområde spredte seg raskt nord og østover, og rundt 1200-tallet gjorde de krav på skatt av den samiske befolkninga på Kolahalvøya. Russerne handlet bla med karelerne vest og nord for Kvitsjøen (dagens Finland). Denne folkegruppa hadde nær kontakt og handelssamkvem med samene.

De nomadiske samene som fulgte villreinen på vidda og i fjellene handlet med birkarlene som kom fra området rundt Bottenvika. Birkarlene ble på en måte et bindeledd mellom kysten i nord og svensk og finsk kultur i sør og øst.

 

Det er gjort flere gravfunn fra vikingtid og tidlig middelalder som tyder på omfattende samkvem mellom de etniske gruppene i nord.[viii] Gravfunn på Ekkerøy i Øst Finnmark fra vikingtida med typiske norrøne smykker, tolkes nå av flere som et utrykk for at norske kvinner giftet seg samisk da disse gravene finnes i en ellers samisk kontekst. Tidligere var dette tolket som en norrøn handelsstasjon i Varanger. Arkeologene har også gjort motsvarende funn, dvs. at det i norske graver er funnet spor som tyder på at samiske kvinner har giftet seg inn i norrøne miljø. Rikholdigheten i gravfunnene kan tye på at det her er snakk om ressursrike miljø. Dette og andre funn kombinert med Ottars beretning viser at nord norske høvdinger reiste og pleide kontakten med samer langs kysten av Finnmark. Enkelte forskere mener at giftemålene kan tyde på et økonomisk felleskap mellom den norske eliten og ressurssterke grupper blant samene. Myntfunnene fra samiske offerplasser i Nord-Sverige bekrefter dette. Disse myntene som dateres fra 1050 til 1200 tallet er i hovedsak norske. De gir uttrykk for en utstrakt handel mellom nordmenn og samer der mynter aksepteres som betalingsmiddel. Handelen med pelsvarer øker kraftig i middelalderen. Etterspørselen er stor i Europa, både i de østlige områdene med senter i Novgorod og i Vest-Europa. Dermed intensiveres jakten på villreinstammene i Fennoskandia.

Fra rundt 1300-tallet kommer også Birkarlene på banen. De har sine områder rundt Bottenvika men drev utstrakt handelsvirksomhet nordover, først og fremst men pelsverk som de kjøpte opp fra nomadefolket på innlandet. Birkarlene blir et slags bindeledd mellom kystsamene i nord og fangstfolket lenger inn og sør på vidda. Kildene viser at birkarlene fikk den svenske kongens støtte i deres virksomhet i en avtale fra 1328.[ix] Dette tyder på at også svenske myndigheter så på kontakten med samene som verdifull. Dermed ser vi at samene i Middelalderen har kontakt både vestover, mot øst og i sør.
 

Handelssystemet forklart med kart finner du her.

 

 

[i] Torne-, Pite- og Luleelven

[ii] Hansen 2004 s 166

[iii] Fredsavtalen fins i original form

[iv] Tri butt er en skatt som betales av en underordnet til en overordnet. Skatt derimot er en avgift der en egentlig skal ha noe igjen i form av en tjeneste eller beskyttelse.

[v] Ottar forteller at vær mann bla måtte betale 10 tønner med fjær. Beregninger som har vært gjort viser at dette tilsvarer 9000 sjøfugl, noe det vil ta mange år å skaffe til veie med datidens redskap for en mann. Det er mulig at Ottar skrøt litt av sin rikdom ovenfor kong Arthur

[vi] Tegning PP

[vii] Hansen 2004 s 154

[viii] Hansen 2004 s 87 f

[ix] Hansen 2004 s 164