Jernalder og Vikingtid

Samer er omtalt av historikere allerede tidlig i europeisk middelalder. Felles for dem er at de kun har hørt beretninger fra nord. Samer er også ofte omtalt i Sagalitteraturen. Her kan du lese noen av beretningene.

 

Den første skriftlige beretningen fra en innbygger i nordområdet om folket her nord er høvdingen Ottars beretning til kong Alfred i England i 880 e.kr. Ottar sa at han kom fra Hålogaland og at han var den nordmannen som bodde lengst mot nord, men at landet strekte seg mye lenger nordover og var ubebygd. ”Einast på nokre få stader her og der held finnar til. Om vinteren driv dei med jakt og om sommaren med fiske ved havet”[i] Ottar bruker her de etniske betegnelsene nordmann og finn (samer). Han forteller videre om landet Norge (Noweger) at det er langstrakt og smalt og over fjellene i øst ligger Sverige og langs med landet i nord finner vi Kvenland (Finland). På de store viddene i øst holdt samene til. Håløyghøvdingen forteler at Kvenene kom stundom over vidda og herjet hos nordmennene og nordmennene kunne dra på herjingsferder østover.

 

 

 

 

 

Ottars beretning forteller om ei urolig tid. Samfunnet til den norrøne befolkninga hadde utviklet seg til et slavesamfunn[ii] der stormenn og høvdinger baserte sin makt og rikdom på plyndringstokter og tilfeldig ”skattelegging”. I denne sammenheng var det også normalt å skaffe seg treller. Det var de svakeste gruppene og de uten beskyttelse dette gikk verst ut over. Samene levde i små grupper som hadde begrensa ressurser å still opp mot slike herjingsferder og skattelegging. Samisk tradisjon har da også mange slike beretninger om ”tjuder”[iii] som plyndret de små samesamfunnene. At skattelegging av finnene var viktig, er Ottar tydelig på: ”Men den største innkoma nordmenne har, er den skatten finnane betaler dei”. Samene ble skattelagt og utsatt for herjinger fra mange kanter. Etter hvert som statsdannelsene tok form i nord, ble skattelegginga mer formalisert. Samene hadde ingen organisering i statsform. Til det var de alt for fåtallig og sprett over et svært stort areal. Deres organisering, Siida-systemet, utviklet seg i middelalderen og var knyttet til næringsgrunnlaget. Dette var en regulering av den kollektive ressursutnyttelsen. Som et mer eller mindre formalisert styringssystem, fungerte et eldsteråd, Norazz. Grensene mellom de forskjellige siidaene var naturlige og til dels flytende. De fulgte gjerne terrengformasjoner og trekkruter til villreinen. Dermed ble de ofte etablert som ”korridorer” fra kysten og innover i landet. Men de kunne også være mindre områder langs kysten der samer knyttet til sjøen var mer bofaste.

 
 

Slik framstilles livet i Siidasamfunnet i Engelsk atlas fra 1680.

 

Før tamreinholdet ble vanlig på 1600-tallet, utviklet siidasystemet seg tydeligst i Øst-Finnmark. Mellom Tana og Varanger er det dokumentert intensiv fangst av villrein med omfattende system av dyregraver og bogasteller, spesielt på eidet mellom Tana og Varangerbotn, men også på Varangerhalvøya. Funn av slakteplasser med store mengder av reinhorn dokumenterer dette. Lenger vestover i Finnmark er det få spor etter det kollektivt organiserte siidasystemet, men i Nord-Troms finner vi noen rester etter siidaorganisering på øya Spildra og dels i Burfjord og i Straumen. Men her løses siidaene opp når samene blir mer bofaste, går over til jordbruk og husdyrhold og bygger fjøsgammer.[iv] På 1600-tallet blir innslaget av husdyr som sau og geit mer og mer vanlig i møddingene. Fangstkulturen på Nordkalotten er i ferd med å ebbe ut. Det er fiskarbonden og tamreinsnomaden som overtar.

 

Kartet til venstre viser bosetting og næringstilpasning i Kvænangen i Nord-Troms på 15.-1600 tallet, en siidatilpasning bygd  på fehold og fiske. Dyreholdet forutsatte tilgang til havet, for det var fisket som muliggjorde februket:  ”- hvor de holder queg, maa de om vinteren føde dennem med thang,tarre,skaff och fishemaall”. (Jordebok for Troms 1624)   Bosettinga var stasjonær, men likevel organisert i siidaer som politiske, juridiske og økonomiske enheter. De svenske skatteregnskaper fra 1553 til 1608 omtaler konsekvent befolkningen i fjorden tilhørende tre ”byer”: Spilderby, Strømby og Burfjord. Bjørklund skriver at det sannsynligvis var den enkelte siida som var ansvarlig for at skatten ble betalt av de ulike medlemmene og at det var siidaen som avgjorde den enkeltes bytilhørighet.   Siidaene handlet på denne tida både mot øst og vest, og fisk var den viktigste handelsvaren.Skattemanntallet i 1603 viser at Kvænangsiidaene betaler skatt til Danmark-Norge, Sverige, Birkarlene og Russland, selv om Russland seks år tidligere hadde avstått skatteoppkrevingsretten her til Sverige.   En liknende stasjonær bosetning og næringstilpasning er også påvist hos sjøsamene på Helgøy.   Sjøsamene i Ofoten hadde i samme periode to sesongboplasser, i fjordmunningen om vinteren og i fjordbotnene på sommeren, mens sjøsamene i Varanger hadde fire sesongboplasser. (se kart her)