Grensedragning
Etter at svenskene gikk ut
av
Kalmar-unionen på 1500-tallet, vokste staten seg sterk, både
økonomisk, politisk og militært. Geografisk var de innestengt uten tilgang til
verdensmarkedet sjøveien.[i]
Dobbeltmonarkiet Danmark-Norge kontrollerte Sveriges sjøverts forbindelse fra
sør til nord. Dette ønsket den svenske kongen å gjøre noe med. Han vurderte en
adgang mot nord til Ishavet som den mest sannsynlige åpningen for svenskene. At
de kunne akselerere kravene i nord, skyltes ikke minst at russerne hadde sagt
fra seg alle skatterettslige krav vest for Varanger ved freden i
Teusina i 1572.[ii]
Kola ble nå et rent russisk/norsk anliggende. Dermed mente svenske myndigheter
å ha fått gjennomslag for Ishavslinjen. I 1601 foreslo Sveriges kong Karl 9. at
Sverige skulle få kontroll med kystsamene fra Varanger til Alta og innlandet
innenfor, mens den dansk-norske staten skulle ha full kontroll vest for Alta.
Det måtte en krig til,
Karlmarkrigen
(1611-1613) for at spørsmålet i nord skulle få en
form for avgjørelse. Denne krigen ble utkjempet i sør, selv om den angikk
tvister ved Ishavet. Krigen var en av de få som Christian 4. (Kristian kvart)
vant. Freden slo fast at kyst og fjordstrøkene i Troms og Finnmark skulle være
under reint dansk-norsk herredømme. Men ingenting var avgjort for innlandet sin
del. Her krevde både svenske og dansk-norske myndigheter skatt av samene.
Den krigen som kom til å
avgjøre grensetvistene på Nordkalotten, var
den Store Nordiske krig som ble avsluttet i 1720 etter 11 års stridigheter.
Sverige ble som den tapende part, detronisert som stormakt etter å ha dominert
Nord-Europa politisk og militært det meste av 1600-tallet.
Begge stater satte ned
egne grensekommisjoner som skulle utrede spørsmålene og komme med statenes
krav/påstander. Major Schnitler ledet undersøkelsene i Norge og foretok en
rekke vitneavhør angående bruk av områdene, både blant nordmenn og samer. Det
norske hovedkravet var at Kjølen med vannskillet skulle danne grensen, men fra
Nord-Troms og nordover var dette problematisk da Kjølen her flater ut i et
stort viddelandskap. Svenskenes pretensjon var at den reelle bruk og besittelse
som myndighetene hadde utøvd, skulle ligge til grunn. Særlig i det indre
Finnmark kunne de vise til stor aktivitet og institusjonsbygging, mens arealene
nærmere kysten var felles skatteland for Norge og Sverige.
På ”Sørfieldet” avvek de
dansk-norske kravene fra hovedstandpunktet.
Major Schnitler mente at
grenselinjen her måtte ta hensyn til den nye næringsformen som hadde etablert
seg på vidda med nye siida-grenser, nemlig tamreinsnomadismen. Driftsformen var
helt avhengig av flytting av reinen fra sommerbeitene ved kysten og til
vinterbeitene sør på vidda.[iii]
I dette spillet var tre siidaer involvert: Kautokeino, Avjovarri og Utsjok.
Sistnevnte hadde sine områder på begge sider av Tanaelva. Siidaene sør for
Varanger lå ikke inne i det norske kravet. Her kom også russerne inn i bildet.
Det dansk-norske kravet innebar en grense langt inne på det området som var
”ubestridt svensk”. Men delegasjonen forhandlet med stor styrke i ryggen: Deres
allierte under krigen, spesielt Russland, la press på Sverige. Dessuten krevde
Danmark-Norge å få tilbake deler av Jemtland og Härjedalen som ble okkupert i
1644. Dermed ga de svenske forhandlerne etter for det norske kravet. Grensene
på ”Sørfieldet” fulgte siidagrensene, bortsett fra Utsjokk-siidaen som ble delt
i to i og med at det ble satt fram krav om Tanaelva som grenselinje fra norsk
side. Østover (Sør Varanger) ble fortsatt et fellesområde mellom Russland og
Norge (fram til 1826). Siidaene her kunne fortsatt drive sin tradisjonelle
næring uten at noen statlige grenser la hindringer i veien.
At siidagrensene ble brukt
som argument i grenseforhandlingene var spesielt. Statene hadde tidligere brydd
seg lite om folket i området og deres behov i sin streben etter kontroll og
innflytelse. Tar vi i tillegg med Lappecodicillen i dette bildet, ser vi at det var en reell
omtanke for reindriftssamenes behov som ble dratt med i forhandlingene. Grensen
langs Kjølen førte til at alle de etablerte flytterutene ble skåret av, noe som
ville gjøre det meget vanskelig å drive reindrift ut fra naturens premisser
(sommer/vinterbeiter). Dermed ble det som et tillegg til protokollene
utarbeidet en egen avtale som sikret reindriftssamenes flytteruter på tvers av
landegrensene. Dette må sees ut i fra datidens ånd, nemlig opplysningstidens
idealer.[iv]
Undersåttenes behov ble dratt fram som grunnleggende behov i samfunnet.
Folkemakt var en av de nye ideene i tida.
Litt mer om
Lappecodisillen finner du her.
Hva de ulike
grensene kom til å bety for samene, finner du her.